Jeg har alltid sett på meg selv som en ganske prinsipiell person. Jeg tror noe så det er vanligvis godt informert og jeg ombestemmer meg ikke i noe tilfelle bare fordi noen andre vil at jeg skal gjøre det. I det hele tror jeg det er et godt prinsipp å leve etter. Man bør ikke deres seil av vinden uansett. En god venn av meg har kommet til denne prinsippfaste av et par blunk for langt. Hun er så veldig streng med alt og faktisk selv om hun er etter min mening, svært smart vanskelig å absorbere andres meninger. Jeg vet ikke hvordan det har blitt, ønsker jeg å huske at hun var mye mer åpne for andres ideer før. Det kan være fordi hun har en tøff jobb med mye ansvar, og at hun der ikke har råd til å ta ned i hagen. Hun fortalte meg blant annet for meg at det var en gang en manschauvinistisk gammel mann på henne jobb som sa noe sånt som, “hva er galt med meg, har du kommet i klimakteriet eller hva?” Når hun rettmessig kritisert ham for en alvorlig feil han hadde begått. Hva en gris som er.